> Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Det skriver avisen Libération.
Den fransk-sveitsiske regissøren var en nøkkelfigur i filmbevegelsen som revolusjonerte kinofilmen på slutten av 1950- og 60-tallet.
Som student fant han seg til rette i miljøet rundt Cinemateket i Paris, og han startet karrieren som filmkritiker.
Etter å ha arbeidet med kortfilm, spillefilmdebuterte han med «Til siste åndedrag» i 1959. Filmen skildrer livet til en ung kriminell, spilt av Jean-Paul Belmondo, og den ble betraktet som et brudd med etablerte konvensjoner.
I verker som «Å leve sitt eget liv» (1962), med ektefellen Anna Karina i hovedrollen, og «Den gifte kvinnen» 1964» befestet han sin posisjon. «Alphaville» (1965) og «Min venn Pierrot» (1965) nådde ut til et stort publikum.
Mot slutten av 60-tallet og utover 70-tallet ble Jean-Luc Godard påvirket av tidsånden og han laget flere dokumentarer med politiske budskap. I 1980 vendte han imidlertid tilbake til mer tradisjonell filmskaping.
Blant senere filmer er «Nouvelle vague» (1990) godt kjent.
Jean-Luc Godard har inspirert flere generasjoner filmskapere, og i 2010 ble han hedret med Æres-Oscar. Han ble også tildelt Sølvbjørnen i Berlin i klassen for beste regissør for «Til siste åndedrag» i 1960. Videre fikk han Æres-Gullpalme på filmfestivalen i Cannes i 2018 for sin lange innsats for filmen. Han mottok også to æres-Césarer, henholdsvis i 1987 og 1998.
