> Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
★ ★ ★ ★ ☆ ☆
Det er ikke til å stikke under en stol at dette er musikk som kan være vanskelig å tilnærme seg. En bør kanskje helst lempe på de retningslinjene produsenten i utgangspunktet følger, når en utgivelse skal anmeldes, men hvordan omtaler man egentlig noe som er så lite håndgripelig, men likevel så påtrengende?
Fra starten viser Fakethias sin nye EP, «Torn/Enhanced», et lovende landskap. Det ligger noe visceralt og ulmer, noe å sette fingeren på, noe konkret i et ellers så impresjonistisk lydbilde. Fremdriften er i all hovedsak styrt av fysiske indre reaksjoner; det er som om hjerne ikke henger med, og som om kroppens primære respons er det som teller. Om noe skal være overflødig, kan vi gjerne diskutere om det er den intellektuelle tilnærmingen.
Les også: Fakethias (25) vil lage harmoni av støy
Fanatisk fremdrift
Det sagt, er det fremdeles en hel del å si. EP-en er en tredelt dystopi, hvor tittelsporet «Torn/Enhanced» leder an inn i denne rytmiske dimensjonen, med kraft og ambivalens i en absurd miks av transcendens og suggesjon. Harde industrielle teksturer møter det klangfulle og svevende i en detaljrik sfære.
Fakethias spiller melodiske teksturer opp mot hverandre, til hard og mykt nærmest smelter sammen i et motbydelig, men også deilig, uinntakelig senter av kraft. «Lullaby» er en overjordisk hymne, mens «Thrust» har en slags fanatisk fremdrift. Med pulserende bevegelser presses melodiene ut av det komfortable og går forbi sin instrumentale opprinnelse til en dimensjon som kan ses på som like pretensiøs som den er jordnær.
Om dette har folkelig appell kan man diskutere, men med den fysiske sensasjonen en god rytme kan ha, skal en ikke se bort ifra at «Torn/Enhanced» likevel kan bli dansegulvets sorte får. «Torn/Enhanced» er en utgivelse som balanserer glatt på linjen mellom ambiguitet og ambisjon. Utenfor de satte rammene, kanskje, men likevel ikke så hardtslående som en til tider skal ønske seg. Lydbildet kan til tider fremstå som litt stilisert, og fargepaletten litt for monokrom.
Stort potensiale
Til tross for det tøyelige formatet er ikke utgivelsen banebrytende, ei heller helt trygg. I en tid hvor selv Met-gallaen knuger Camp til sitt hjerte, er det mulighet for å tøye grensen enda mer enn det Fakethias gjør her. Visst har utgivelsen mye å by på, men det er et snev av underliggende ambivalens å spore. Er det hult eller har det substanser?
Hva ligger egentlig der? Det kan være vanskelig å etablere definisjonsmakt i et hav av hvit lyd, men Fakethias prøver å nå noe utenom normalen. Et balansert kaos. Han lykkes tidvis, og når rastløsheten og de geometriske rytmemønstrene får slå ut i full blomst, er «Torn/Enhanced» knallgod.
