> Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Jeg registrerer at vi avlyser over en lav sko. Noe må avlyses fordi det ikke er mulig å gjennomføre med dagens nasjonale smittevernregler. Men alt må ikke avlyses.
Etter de nye nasjonale reglene fryktet jeg akkurat dette. At vi i panikk avlyser all form for hyggelige aktiviteter, arrangementer og møteplasser. Det er ikke forbudt å arrangere. Det finnes fortsatt muligheter, og regjeringen skal også vurdere reglene på nytt om to uker.
Det er ikke tanken å diskutere reglene regjeringen har bestemt. Det jeg lurer på er om avlysning har blitt vår ryggmargsrefleks? Jeg mener at en del av avlysningene gjøres på tynt grunnlag. Hvorfor avlyses arrangementer som aldri hadde som mål å trekke flere enn 50 publikummere, og hvor kravet om 1 meter faktisk er mulig å etterleve? Og hvorfor ønsker vi ikke å gjøre den lille ekstra innsatsen for å kunne gjennomføre planlagte arrangement innenfor de gjeldende reglene?
Det sprer seg en form for frykt. Og frykt er reelt. Frykt for å bli smittet, frykt for å spre smitte, frykt for å være den som står for en større smittespredning. «Det vil ikke ta seg godt ut om vårt arrangement sprer smitte». Men regjeringen ber oss ikke om å avlyse alt. Vi blir bedt om å gjøre grep som gjør at arrangementene er smittevernvennlige.
Slike avlysninger går utover alle de som jobber i de berørte næringene, men det går også utover tilbudet til befolkningen. Hvor mange ganger har vi hørt at kunst og kultur, og sosiale møteplasser er særlig viktig i vanskelige tider?
Alle disse avlysningene blir som en slags oppfordring til isolasjon. Vi har ikke så godt av det, noen mindre enn andre. Like lite som du vil ha en digital klem, vil jeg ha digitale arrangment.
Jeg syns vi kan være litt mer forsiktig med avlysninger, men samtidig følge de til en hver tid gjeldene reglene. For målet er vi jo alle enige om.
