> Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
All kunst er ytringer, og Grunnlovens paragraf om ytringsfrihetens infrastruktur er grunnlaget for all kulturpolitikk.
Som fellesskap skal vi legge til rette for ytringer og ønske debatt. Dette fordi at i et åpent demokrati vil alltid debatten foredle standpunkter.
Kunstens rolle er å bidra inn i den debatten med sine uttrykk og perspektiver. Derfor er kunsten viktig for utviklingen av et samfunn og debatten i et demokrati. Og fordi den er viktig, settes den også ofte under press.
Men jeg må si at jeg kløp meg i armen, da det var kunstnerens organisasjoner som for noen dager siden gikk sammen for å si at i kritikken av kunsten.
Da gikk ytringsfriheten plutselig for langt.
Hva i all verden?
Er det kunstnernes rolle å si at ytringsfriheten ikke gjelder dem som er kritiske til kunstnerens organisasjoner?
Norge er et land hvor kunstnernes organisasjoner alltid har hatt mye makt i kunsten. Noen mener at de har hatt for mye makt, men for meg har det vært viktig at makten skal ligge en armlengdes avstand fra politikken.
På den måten kunstmakten er organisert på i Norge blir det da ekstra oppsiktsvekkende når de organisasjonene som har stor makt i kunst-Norge, bruker den makten til også å stoppe kritikere av deres makt.
At kritikken av penger brukt i deres sektor ikke bør komme til orde. At kritikk ikke er verdige å komme til orde i dialog med en offentlig kommisjon.
Vi som har vært politikere må selvsagt tåle kritikk, selv om vi av og til oppfatter den som både urettferdig, urimelig og full av løgner. Fordi vi har makt er rollen vår ikke å kneble kritikken, men å møte den. Det burde også kunstnerorganisasjonene har gjort.
Da jeg la fram Kulturmeldingen «Kulturens kraft» i 2018, var det dette synet på kunst, makt og ytringer som ble trukket fram i meldingen.
Jeg opplevde ikke at dette var kontroversielt, tvert imot var dette noe som fikk stor tilslutning den gang.
