> Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Stortingspresidenten har trukket seg, og det er bra. Nå mangler det bare at hun betaler tilbake det hun skylder, så lar vi den saken ligge.
Målet er tross alt ikke at staten skal behandle alle like ille som de behandler folk på Nav, men at politikerne må forstå at folk på Nav trenger litt mer tillit og armslag i sitt møte med velferdsstaten.
Ett spørsmål gjenstår likevel: Hvordan kunne dette skje?
Jeg tror vi er i ferd med å vinke farvel til likhetens Norge.
På toppen sitter et samrøre mellom politikere og næringsliv, folk som mener det nesten er snaut å tjene en million og som uten videre forventer å ha alle rettigheter og alle goder.
Denne politiske kasten, som den ene dagen jobber i arbeidernes eget parti og den neste dagen jobber i NHO eller First House, er i besittelse av en L’Oreal-mentalitet
«Fordi jeg fortjener det».
De spør ikke hvorfor de får et gode, de lurer på hvorfor det ikke er flere. De synes ikke det er utrolig at man får gratis bolig midt i Oslo mens man har millionlønn, de bare forventer det. Der folk spør «hvorfor?», spør de «hvorfor ikke?».
Jobben som nå må gjøres er å rydde opp i denne ukulturen. Første steg er å kutte kraftig i stortingslønnen. Ingenting er så bra for arbeidsmoralen som noen hundre tusen mindre i banken. Det er i alle fall det politikerne tror om de trygdet.
